Henrik Placht

Intervju i norsk kunstårbok

by Henrik Placht‚

”We will start this academy and just fly.”1

Henrik Placht og International Academy of Art Palestine

Høsten 2007 åpner kunstakademiet i Ramallah dørene for sine første studenter. Det er det første arabiske kunstakademiet i regionen. Initiativtaker til akademiet er den norske kunstneren Henrik Placht. Hvordan kommer en norsk kunstner i det hele tatt på ideen om å lage et kunstakademi i det palestinske okkuperte området? Og hvilken vei har prosjektet gått fra idé til virkelighet? Det var det jeg var ute etter å få vite da jeg to morgener i mai intervjuet Henrik Placht.

Ika Kaminka: Kunstakademiet i Ramallah, International Academy of Art Palestine, holder på med opptak av sine første studenter. Akademiet har funnet et sted å være, en gammel villa omgitt av en hage. Bildene viser blant annet en sal utformet som en hvit kube, helt tilforlatelig og akademiaktig. Med andre ord: International Academy of Art Palestine (IAAP) er blitt en realitet. Det finnes. Det er egentlig ikke til å tro. Kan du fortelle om hvordan det hele begynte?

Henrik Placht: Det begynt som en vill idé: Jeg våknet en morgen i august 2002 ( faktisk sto jeg på gressplenen til min far og kjente gresset kilte under føttene da jeg fikk ideen på nordstrand i bekkelagsveien 11 rett etter lunch, man skal ikke undervurdere magien av føttenes berøring av gress, kan hende dette stimulerer steder i hjernen som er meget fintfølende for uante koblinger)og visste at jeg ville lage kunstakademi i Ramallah.

Jeg var nettopp ferdig med en lang turné med kunstgruppen gutengut,(alltid med liten g) vi hadde jobbet sammen i fire–fem år. Vi hadde gått på Vestlandske kunstakademi sammen, og vi var alle misfornøyd med kunstutdanningen, misfornøyde med lærerne som lærere og som kunstnere. ( DENN SETNINGEN KAN DU TA UT-Det er vel ofte slik at de som gir opp kunstkarrieren, er de som begynner å undervise.) Akademiet ga en elendig oppfølging av studentene og ga dem ingen forberedelse på livet etterpå, hvordan man skal jobbe for å få ting til, hvordan man skriver søknader, skaffer seg gallerist, slike ting.

For oss ble gutengut derfor på mange vis en skole for gjensidig trening, eller en liten institusjon. Vi bodde sammen, og jobb, kunst og liv gled over i hverandre og gikk i ett. Når gruppen fungerte, hadde den et kjempepotensial, fordi vi klarte å være fire stykker som produserte sammen, ikke en leder med et produksjonsteam under seg. Men på denne tiden, i 2002, var vi i ferd med å slite hverandre ut. Jeg begynte å lese, ble opptatt av politikk og historie, og ikke minst institusjonsbygging. Jeg leste mye av Johan Galtung, og om fredsforskningsinstituttet PRIO som han startet, og ble inspirert.

Misnøyen med skolen hadde fått meg også til å se det enorme potensialet som ligger i kunstakademiet som struktur, eller egentlig i hele kunstfeltet. Jeg begynte å lete etter et sted der det ville være mulig å utnytte dette potensialet, et sted der et kunstakademi faktisk kunne spille en rolle i samfunnet, gjøre en forskjell. Det var da ideen om Palestina dukket opp, eller mer spesifikt, Ramallah. Ramallah var jo stedet der Arafats hovedkvarter lå; på dette tidspunktet satt han i husarrest etter den andre intifadaen.

Hva slags potensial er det du sikter til?

Et kunstakademi kan jo for eksempel spille en uvurderlig rolle i bistandsprosjekter, fordi det kan bidra til nasjonsbyggingsprosessen, til det å skape en kulturell identitet. Kunsten er viktig for vår identitet – noe av det første de gjorde etter den franske revolusjonen, var å etablere et kunstakademi. Nasjonsbyggingen må riktignok være kommet et stykke på vei for at det skal kunne fungere. Men slike ting er de fleste norske kunstnere seg lite bevisst, og det er generelt få som er opptatt av eller har noen kunnskap om utenrikspolitikk og bistand.

Hva slags prosjekter hadde du jobbet med før?

Det er vanskelig å svare på det uten å gi en innføringsforelesning om gutenguts prosjekter – stedsspesifikke, relasjonsestetiske, politiske prosjekter. Men ingen av gutengut-prosjektene peker direkte framover mot IAAP.

Hadde du spesiell kjennskap til Palestina fra før?

Nei. Ideen begynte egentlig med Balkan,(tenkte også på Grozny i Tjetsjenia,) men til jeg altså en dag våknet og visste at det måtte bli Ramallah og for Palestinerne.

Ok, så har du fått ideen, du vil lage kunstakademi i Ramallah. Men hva gjorde du så?

Dagen etter ringte jeg Utenriksdepartementets sentralbord og sa at jeg hadde en vill idé, og fortalte om den med det lille språket jeg hadde.

Og de tok deg på alvor?

Ja. Med en gang.

Hadde du noen spesielle forutsetninger for å ta den telefonen? Jeg mener, å ringe et departement er kanskje ikke det første en ung kunstner vil tenke på om han eller hun får en idé? Det krever jo et visst mot?

Det var ganske enkelt sånn jeg var vant til å jobbe som kunstner – fikk jeg en idé, ringte jeg noen og spurte om ideen var god. Det handler vel litt om å bryte ned barrierer, også i en selv. Da jeg var nitten, tok jeg for første gang kontakt med min biologiske far, etter å ha gått og tenkt på det i ti år. Kanskje jeg lærte noe av det.

Og hva svarte UD da du ringte til dem?

Han jeg fikk snakke med, skulle flytte til Berlin to uker senere, men ga meg likevel en masse gode råd med på veien. Blant annet anbefalte han meg å lage en arbeidsgruppe, og forklarte på en fin måte hvordan man jobber med bistand. Og da han dro, henviste han meg til Randi Bendiksen, på den tiden også spesialrådgiver i PKI-avdelingen, som siden har vært min kontaktperson der, og som har fulgt prosjektet hele veien. Jeg vil rette en stor takk til henne.

Og så opprettet jeg en arbeidsgruppe. Den besto av: Tor Wennesland, Ove Skarpenes, Per Gunnar Tverbakk, Øystein Hauge, Lars Vilks, Marianne Hultmann, samt Mattias Åkesson fra gutengut.

Det første halvåret var prosjektet en del av gutengut. Jeg konkretiserte det skriftlig, og Mattias laget logo for prosjektet. Den er forresten fortsatt i bruk.

Fem måneder senere, i januar 2003, presenterte vi prosjektet for første gang. Vi hadde egentlig fått støtte fra Norsk kulturråd til en maleriutstilling på Galleri s.e. i Bergen, men ingen av ”gutengutta” hadde noe tid til å male, akkurat på den tiden bodde vi forresten i hver vår by, så istedenfor å holde maleriutstillingen, bestemte jeg meg for å kjøre på med akademiprosjektet. Men til det trengte jeg mer penger.

Vi hadde fått tretti tusen fra Kulturrådet, og dem gikk jeg på børs med. Jeg investerte i Tandberg-aksjer – de var blitt halvert i verdi to dager før – og solgte igjen med god fortjeneste halvannen måned senere, tre uker før utstillingen.

Vi laget en dobbelpresentasjon. En av oss, Kim Nilssen, ble igjen i Bergen og åpnet utstilingen i Galleri s.e., en utstilling som for en stor del besto av plakater og tekst samt en fyrstikkeskelignende modell av en slags akademibygning. Jeg selv leide den store salen i Kulturrådet og innkalte til pressekonferanse: Alt var klappet og klart, kaffen sto på bordet og vi hadde laget mapper med informasjonsmateriale. Én avis kom. Kan du gjette hvilken?

Klassekampen?

Korrekt. Men de laget til gjengjeld et to siders oppslag som ble sett av flere som siden skulle spille viktige roller i prosjektet, blant annet Mosleh Kaananeh, en palestiner som hadde studert sosialantropologi i Bergen, og som nå skulle hjem og bruke utdannelsen. Han tok kontakt med Ove Skarpenes i arbeidsgruppen, og slik kom han inn i prosjektet.

Vi hadde søkt – og fått – tjue tusen fra Bergen kommune, og de pengene ga jeg til Kaananeh for at han kunne reise til Ramallah og begynne forberedelser. Så fikk vi tilskudd fra UD til en feltreise, tre fra arbeidsgruppen (Ove Skarpenes, Marius og jeg) dro ned dit, og Kanaaneh sørget for at vi fikk møte alt som kunne krype og gå i det palestinske kunst- og kulturlivet, i tillegg til representanter for lokale myndigheter.

Ove hjalp meg så å skrive rapport, fremdriftsplan og å sette opp budsjett, slik at vi kunne søke prosjektstøtte fra NORAD. Det første NORAD gjorde, var å be oss finne en moderorganisasjon – de kunne ikke utbetale store bilaterale bistandsmidler til en privatperson. Jeg kontaktet dekan på Statens kunstakademi, som det ennå het, Dagmar Demming, og spurte om dette var et prosjekt de kunne være interessert i. Hun svarte bare: ”Ja. Trenger du kontor?”

Jeg fikk kontor, og satte meg ned og skrev søknad til UD om støtte til et forprosjekt, og om høsten reiste jeg ned igjen og begynte å bygge opp et nettverk av lokale samarbeidspartnere.

Da jeg kom tilbake senere denne høsten, hadde imidlertid skolen fått ny vikarierende dekan, Michael O’Donnell. Vi hadde meget forskjellige syn på hvordan prosjektet burde drives, og det dårlige samarbeidet oss imellom samt hans sabotasjer mot meg og IAAP førte til at prosjektet ble satt et år tilbake.

Men våren 2005, jeg bor da i New York, får jeg vite at søknaden har gått gjennom, samtidig som Ståle Stenslie hadde overtatt som dekan. Da begynner igjen ting å skje, etter at arbeidet har ligget brakk i et halvt år: Jeg får tilbake kontrollen over prosjektet, får Safari i NRK til å lage en dokumentar om det, ”Ti dager i Ramallah”, og begynner å planlegge flere workshops i Ramallah sammen med Lars Ramberg. (Resultatet av den ble vist i Oslo kunstforening vinteren 2006, og samtidig laget vi et seminar om akademiprosjektet.)

Nå akselererer prosjektet. Vi leverer ny UD-søknad, denne gangen søker vi om en treårig støtte på tolv millioner, får laget budsjett, og nå begynner prosjektet også å få oppmerksomhet i internasjonale medier. Jeg bruker mye tid på å reise rundt og fortelle om prosjektet, drive lobbyvirksomhet, og har jevnlig kontakt med UD for å forsikre dem om at vi er klare til å gå inn i etableringsfasen. Etter hvert åpnes alle kanaler opp.

Men akkurat da vi står klare til å skrive under en avtale basert på det treårige budsjettet, i januar 2006, kommer karikatursaken, og helvete bryter løs. Det blir så ille at våre lokale samarbeidspartnere ser seg nødt til å gå ut i palestinske medier og mane til ro. De fremholder at karikaturtegningene ikke representerer det norske folks holdning, at man må skille mellom høyreekstreme grupper og folk flest, og sier at karikaturtegningene må ses på bakgrunn av den europeiske tradisjonen for kritikk og harselas med autoritetsfiguerer. Norge begynner å frykte for sine interesser der nede. Og mer eller mindre samtidig vinner Hamas valget, noe som også fører til en vanskelig situasjon, ikke minst fordi Norge følger etter resten av verden, og nekter å ha diplomatiske forbindelser med Hamas.

I april og mai 2006 åpner vi utstilling med studentarbeider fra workshops i Ramallah på Bomuldsfabriken i Arendal, vi får innvilget ni av de tolv millionene vi søkte om fra UD og får underskrevet avtale mellom UD og vår lokale samarbeidspartner. Jeg drar rett ned til Ramallah, finner et bygg vi kan bruke for de neste to årene, og setter i gang med å renovere det allerede sommeren 2006. I forkant har jeg investert i teknisk utstyr i Oslo. Bygget er en villa som tilhører en kjent historiker, det har tidligere vært galleri, i et år var det til og med kulturministerium.

Mens jeg er der nede, setter vi i gang ansettelsesprosessen. Vi ansetter en direktør, to dekaner, en produsent samt administrasjon. Og 7. desember 2006 innvies skolen.

Hvordan har du jobbet overfor det lokale miljøet for å få deres støtte til prosjektet?

Det har vært viktig å jobbe slik at alle de involverte følte eierskap til prosjektet, og det oppnår man først og fremst ved å gi folk tillit. Heller enn å dra ned og prate en masse om mine visjoner for prosjektet, har jeg brukt svært mye tid på å lytte, stille spørsmål, sanke informasjon, og forsøke å forstå den situasjonen de er i. Men det er ikke alltid så lett. Da jeg holdt foredrag om paradigmeskiftene i vestlig kunsthistorie ved Universitetet Najah i Nablus, ble jeg møtt med Hamas-demonstrasjoner. De mente det var ren villskap, det jeg sa, at det ikke var en slik funksjon kunsten burde ha. Da er det viktig å gå i dialog. Men det er jo ikke bare de som mangler kunnskap om oss. Hvorfor lærer ikke vi noe om kunst fra andre kulturer på akademiet?

Hvordan var responsen da du kom ned dit som en ung, norsk jypling og sa at du ville lage kunstakademi?

Med unntak av en tøff dame som var overbevist om at det ikke kom til å gå, var den stort sett svært positiv. Flere av billedkunstnerne understreket at dette hadde vært en drøm i mer enn tretti år, men at de aldri før hadde sett noen mulighet til å få den realisert. Før åpningen i desember spurte jeg Sliman Mansour hvorfor de hadde tort å stole på meg, og han svarte at fordi jeg hadde et sterk kraft og et vesen som de stolte på. Forresten, på åpningen var det noen som mente at jeg nå var anerkjent som en palestiner, og det var veldig rørende.

Hvordan har dere jobbet for å sy sammen undervisningsopplegget?

For det første: Det er ikke jeg som dikterer. Målet har vært å skaffe gode fagfolk lokalt.

Siden det er det første kunstakademiet i den arabiske verden, er det viktig at det får sin egen profil, og ikke i for stor grad blir formet etter modell fra europeiske akademier. Ikke minst er det viktig at skolen er fleksibelt og i stand til å tilpasse seg raskt. Vi har dessuten satset på en fireårig utdannelse, ikke Bologna-systemets tre år.

Vi har delt opp undervisningen i to ansvarsområder og ansatt en dekan for hvert av dem. Khalid Hourani, som er billedkunstner, er dekan for kunstnerisk praksis, og Reem Fadda, som har en master kuratorvirksomhet, er dekan for teori. De bygger opp et team rundt seg igjen. Målet er jobbe prosjektorientert: Hvis Hourani jobber med kunstprosjekter innenfor relasjonell estetikk, er det opp til Fadda å sørge for å gi studentene bakgrunnskunnskap om emnet og støtte for det. For øvrig skal vi satse på å knytte til oss høyprofilerte lærere med solid erfaring fra alle sider av kunstlivet, på prosjekt- eller deltidsbasis, ikke ulikt professor II-stillinger her til lands. Vi legger også vekt på å knytte til oss sentrale kunstnere med bakgrunn i regionen. Vi er i dialog med Mona Hatoum om en slik stilling, og Emily Jacir, som deltar på Documenta og Venezia-biennalen i år samt mange andre.

Hva blir din rolle i tiden framover?

Jeg skal trekke meg litt tilbake, kanskje undervise i noen kortere prosjekter. Jeg har ansvar for den internasjonale koordineringen og har et slags eierskapsansvar og bærekraften, men jeg avvente litt hvordan hele etableringsprosessen går og er lydhør for de behov som vil oppstå . HENRIK: DETTE SKJØNTE JEG VISST IKKE HELT, KAN DU UTDYPE/FORKLARE?

Den første tiden jeg jobbet med prosjektet, var jeg ansatt i Google. Egentlig var det en jobb jeg tok først og fremst for å få tilgang på pc. Men etter en stund sluttet jeg der, av forskjellige årsaker, og begynte å male. Og siden har jeg hele tiden vekslet mellom å drive med Ramallah-prosjektet og å male. Det er et av de beste valgene jeg noensinne har gjort, og det kommer jeg til å fortsette med, å male, altså.

Nå står bygget ferdig, undervisningspersonal og administrasjon er på plass, kort sagt, etter en god del motgang har kunstakademiet i Ramallah gått fra å være en tanke i ditt hode til en fysisk realitet. Har du noen spesielle personlige forutsetninger for å få til noe slikt?

Nei, jeg har vel ganske god teft for gode prosjekter. Og så stoler jeg på magefølelsen. Dessuten har jeg alltid jobbet hardt og hatt en masse forskjellige jobber, Jeg har jobbet i Google og på byggeplasser, vært kunstredaktør i Natt & Dag, bartender, selger, kokk og lærer, jobbet i flyktningemottak, med barnevern, og på museum. Jeg vet hvordan det funker på en arbeidsplass, og det har kanskje lært meg å bli mer resultatorientert. Kunstnere sitter ofte for mye og sløver og depper. Forersten var det én ting jeg lærte på VKA: å legge press på meg selv. Det var jo ingen andre som la noe press på meg.

Og du gir ikke opp?

Nei.

Har du aldri tvilt på at det kom til å gå?

Jo, et par ganger. Når jeg har blitt motarbeidet, har jeg vel noen ganger tenkt at ”nå orker jeg ikke mer”, men så kom det en god nyhet, og da snudde det. I perioder har det helt klart vært på grensen til det absurde, som da jeg bodde på en sofa, hadde fem kroner i lomma og null tellerskritt på kontantkortet og så skulle lage kunstakademi i Ramallah, liksom … Hadde UD visst hvordan jeg levde, hadde de neppe gitt meg penger. Og uten gode venner, hadde det aldri gått.

Er kunstakademiet i Ramallah et kunstprosjekt?

Nei. Jeg har aldri sett på det som et kunstprosjekt, selv om mange synes å lese det slik. Når kunstnere kommer med prosjekter, uansett hva det er, så oppfattes det gjerne som kunst. Og på den ene siden er det vel slik at alt jeg gjør, vil reflektere at jeg er kunstner, men på den andre, når jeg for eksempel har møter med myndigheter, bruker jeg et språk som ligger milevidt fra kunstverdenens sjargong. Hadde jeg gått til UD og bedt om støtte til et kunstprosjekt, ville jeg ikke ha kommet noen vei tror jeg.

Ofte synes jeg at kunstbegrepet stenger for opplevelsen. Hvis folk bare sluttet å tenkt på at noe var ”Kunst”, og heller forholdt seg til det som var der, ville de blitt mye bedre til å lese kunst og hatt mer utbytte av det også.

FAKTABOKSER (Uferdig)

De ansatte:

Direktør:

Dekan for kunstnerisk praksis: Khalid Hourani

Dekan for teori: Reem Fadda

Samarbeidspartnere: Henrik kan du fylle ut her:

palestinske myndigheter, Ministery of Culture PACA (Palestinian Association for Contemporary Art, en NGO registrert i 2004 med det formål å være lokal samarbeidspartner for prosjektet. KHiO Prosjektet mottar støtte fra: Henrik, kan du sjekke om det er flere som bør være med her?

Hittil fullfinansiert av Utenriksdepartementet, men har også tidligere motatt støtte NORAD, OCA, Norsk kulturråd.

Akademiets mange navn

2002–2005 The International Academy of Fine Art Ramallah ( T.I.A.F.A.R.; soloppgang på arabisk)

2005–2006: International Academy of Arts Ramallah (IAAR)

2006–: International Academy of Art Palestine (IAAP)


[1] Tayseer Barakat, palestinsk kunstner, sitert i Haaretz, 22. desember 2006.

— Henrik Placht